denflinkejenta

Alt er nå klart for at jeg skal være en i mengden som feirer den store dagen i morgen.
Bunaden henger klar, skjorta er strøket og bunadssølvet er pusset. Håret er nyvasket (det er det jo uansett annen hver dag, men dere skjønner poenget..), balkongflagget står ved balkongdøren og planene er allerede lagt. Alt er klart for at jeg skal være festpyntet til Norges nasjonaldag i morgen.


Men det er rart. Det er merkelig å se bunaden henge å vente. Bunaden som jeg ikke har brukt på flere år. Bunaden som bare har hengt i skapet de siste årene. Fordi jeg ikke har villet, eller våget. Å feire den store dagen. Dagen der alle er glade, alle er feststemte og alle er i godt humør. Det er rart..
Men det er også veldig trist. Trist at jeg de siste årene ikke har villet feire denne dagen. Og trist at jeg ikke har lagt planer de siste årene. Bare fordi psyken ikke har vært sterk nok. Jeg har ikke vært sterk nok til å våge å utfordre meg på selveste 17.mai. Det har vært så mye "enklere" å bare bli værende hjemme. Bare fortrenge at alle andre er ute å gleder seg over denne store dagen.
Jeg har heller ikke vært sterk nok til å beholde mine vennskap. Invitasjonene har ikke lengre kommet "løpende" på døren min. Jeg føler på mange måter at jeg har blitt glemt. Jeg føler på mange måter at folk fortsatt har glemt meg. Folk som var mine venner. Og som fortsatt er mine venner.
Men hva er venner i grunn? Jeg får en så rar følelse av å tenke på vennskap. Jeg får en falsk følelse av å tenke på vennskap. Bare fordi jeg ikke har venner som jeg bryr meg så mye om. Bare fordi jeg ikke har pleiet mine venner de siste årene. Jeg har ikke stilt opp for mine venner. Jeg har ikke vært til stede for mine venner. Det føles som at jeg disse årene har vært utrolig egoistisk. Patetisk. Og lat. Jeg har bare brydd meg om mitt, jeg har kjempet bare min egen kamp.
Og jeg har ikke vært en god venn. Jeg har ikke vært god mot noen, ikke engang mot meg selv. Jeg har straffet meg selv ved å isolere meg, ved å tilbringe kveldene alene, ved å si nei til samtlige invitasjoner. Ved å virke kald mot samtlige av mine venner og bekjente har jeg fått et liv som er ensomt, trist og sorgfullt. Jeg lever alene og jeg har valgt alene. Bare fordi jeg har hatt det litt tøft.

Jeg innser nå av det jeg skriver her at jeg er litt sint. Jeg er sint på meg selv, min sykdom og min angst. Nei, ikke bare sint. Men jeg er forbannet. Hvordan kunne jeg la psyken ta over livet mitt, dagene mine og kontrollen min? Hvordan havnet jeg her i grunn? Til den dagen der jeg er "Viggo venneløs" uten i det hele tatt å bry meg. Jeg føler at jeg gir blaffen i alt som skjer rundt meg. Jeg føler at jeg lever i min egen lille egoistiske boble.

Nei, tilbake til morgendagen..
I morgen skal jeg forsøke å le litt, kose meg og nyte festdagen. Om det for akkurat morgendagen bare er på utsiden jeg smiler skal jeg i alle fall ta på meg bunaden og komme med ut blant andre mennesker. Forsøke å trosse angsten, forsøke å være tilstede blant mange andre mennesker.
Om det bare er for i morgen at jeg skal kle på meg masken min så skal jeg klare det. Jeg skal klare å tilbringe timer sammen med andre, til tross for at bilen må være lett tilgjengelig. Og så skal jeg heller forsøke å kle av meg masken sakte, men sikkert fra og meg fredag av. Jeg skal forsøke det jeg kan nå for å få tilbake livet mitt, kontrollen og gleden over at jeg lever i er verden med andre mennesker. Nei; jeg skal ikke forsøke. Jeg MÅ forsøke. Fordi jeg kan ikke bare fortsette slik.
Så jeg skal gjøre mitt beste, til tross for at jeg har sagt det før. Fordi nå klarer jeg faktisk å kjenne litt mer på ensomheten. Og akkurat det må jo bare være positivt?! Fordi jeg ikke kan endre noe dersom jeg ikke først innser at jeg har et lite problem.

Of topic: Håper dere også allerede har lagt planer for i morgen; fortelle meg gjerne hva dere skal!
....og skulle du ikke ha laget planer grunnet "et eller annet", så kommer det jo alltids en ny 17.mai. Bruk den tiden du trenger, det viktige er å prioritere sine egne behov uansett hvilken dag det er :)

Jeg fikk en spørsmål i går i forbindelse med min egen angst. Litt om det i henhold til selve angsten og det med forventningsangst (angst for angsten). Og mitt "svar" vil jeg gjerne benytte meg av her i et innlegg. Samt at jeg vil forsøke å gå litt inn på det med skyld- og skamfølelsen min. Føler at dette kanskje kan bli et litt rotete innlegg, men det er mest fordi jeg her går inn i noe litt nytt. Og som jeg har sagt før; jeg skriver samtidig som jeg tenker ;)

I henhold til min angst så er det to litt ulike ting som jeg sliter mest med. Det ene er selve panikkangsten, mens det andre er forventningsangsten (angst for angsten). Og det er forventningsangsten som sliter meg mest ut.

Litt om dette å stå i kø for eksempel.. Når jeg kommer i en kø får jeg litt småpanikk; føler at jeg er på en ubeskrivelig måte litt fanget. Og da kommer noen automatiske tanker opp i hodet mitt "Å herregud, tenk om jeg ikke klarer å vente til det blir min tur. Håper jeg ikke får angst nå. Håper jeg klarer å holde meg i ro til det blir min tur". Og akkurat dette er jo akkurat det som er de dummeste tankene å få. Fordi da tenker jeg automatisk på angstanfall, og blir derfor mer sårbar for dette.
Samtidig som at jeg kjenner (litt for) godt etter om jeg blir urolig, svimmel og kvalm. Og jo mer jeg kjenner etter, jo mer uvel blir jeg jo automatisk. Jeg begynner da med en gang å tenke ut en utvei for at jeg kan komme meg bort. FORT. Og dette igjen trigger bare angsten min.
En annen ting jeg også sliter mye med, er at jeg kan gå i dagevis å glede/grue meg til noe? Hvis jeg har avtalt å gjøre noe (gjerne noe hyggelig), tenker jeg raskt på det at jeg håper at det ikke skjer noe akkurat da jeg har denne avtalen.. Og der igjen trigger jeg angsten mer og mer (?).
Akkurat denne forventningsangsten krever så mye av min energi, fordi jeg ikke klarer å fokusere på alt det gode. Går liksom hele tiden å gruer meg til neste angstanfall? Går hele tiden å "venter" på at jeg skal få nok en nedtur.. Samt at jeg hele tiden går å tenker på hvordan jeg skal komme meg raskest bort (hjem) om noe skulle skje?
Alle disse dumme tankene har jeg konstant i hodet. Og det er akkurat slike tanker som igjen får meg til å glemme å nyte tiden, glemme å glede meg over de positive tingene jeg klarer i hverdagen..

Hva som skyldes at jeg har det sånn er jeg fortsatt litt usikker på. Eller jeg tror at forventningsangsten er en "utløper" (heter det det ?) for selve panikkangsten min. Det at jeg har opplevd angstanfall så mange, mange ganger nå har gjort det sånn at jeg omtrent hele tiden går å gruer meg for at det skal skje igjen.
Og når jeg går å tenker på: "tenk om jeg svimer av, tenk om noen skulle se meg da" skaper dette bare en større og større frykt for at noe skal skje. Samt at jeg har skapt en form for skamfølelse ovenfor meg selv. Dette fordi jeg er livredd for at noen skal se at jeg sliter.
Så i dag angrer jeg litt for at jeg har holdt angsten min så hemmelig. Ja, for hvordan ville jeg hatt det om jeg ikke hadde startet med å skjule den for andre mennesker? Da hadde jeg sikkert ikke hatt angst i dag. NEI, huff.. Dette er akkurat det motsatte av hva jeg må fokusere på. Jeg kan ikke tenke på det at dersom jeg hadde gjort det annerledes tidligere så hadde alt vært så mye bedre. Jeg må heller prøve å tenke "Gjort er gjort".

Og så til dette med min skyldfølelse. Det at jeg ikke føler at jeg har godt nok grunn (idiotisk tanke, men det er min tanke) til å slite med angst..
Som jeg leste i en bok er skyldfølelse usunn og basert på fortrengte tanker. Og derfor kan jeg bli fanget av en illusjon om at skyldfølelse er på sin plass når jeg først har begynt å føle skyld. Nå har jeg ingen ting fra min fortid som kan kobles til denne skyldfølelsen.. I alle fall ikke noe galt jeg har gjort, eller noe som kunne ha ført til denne skyldfølelsen. Men likevel har jeg levd med min spiseforstyrrelse i så mange år, og det har vært min hemmelighet. Spiseforstyrrelsen har vært min måte å håndtere angsten min på. Ikke akkurat håndtere, men det har vært min måte kontrollere min situasjon. Slippe å tenke, slippe å føle, og kanskje straffe meg selv på også (?).
Det er ikke mange som har vist om min spiseforstyrrelse, foruten om da jeg var anorektiker... Da så jo alle at jeg slet. Men ettersom jeg gikk fra å være anorektiker til bulimiker, så var det plutselig ikke så lett for andre å se. Altså trodde folk at jeg var frisk, mens jeg viste at jeg da slet som aldri før. Og jeg tok heller ikke kontakt med noen behandlere på den tiden. Mye grunnet nederlaget jeg fikk "Den gangen jeg ville bli lagt inn for min anoreksi.. Men ikke fikk det rette tilbudet.."

Alt i alt tror jeg at min skyldfølelse stammer fra det å gjemme min spiseforstyrrelse fra andre rundt meg. Min hemmelighet som aldri måtte (må) komme ut.

Og så er det dette med "burde" følelsen min da. Jeg burde klare å la være å kaste opp. Jeg burde klare å utføre et panikkanfall uten å trekke meg. Jeg burde være en flinkere og en sterkere person enn jeg er i dag. Jeg burde være frisk. Jeg burde klare å leve som et lykkelig menneske. Jeg burde skjerpe meg. Jeg burde være "normal".
Dette henger igjen med noe som jeg har lest.
"Malplasserte "burde" - utsagn. Dette er den vanlige veien som fører til skyldfølelse. Irrasjonelle burdeutsagn medfører at det forventes at du er perfekt, allvitende og allmektig. Perfeksjonistiske "burder" innebærer leveregler som holder deg nede ved å skape umulige forventninger og rigide holdninger. Et eksempel på det kan være "Jeg burde være lykkelig hele tiden". Konsekvensen at denne regelen er at du vil føle deg mislykket hver gagn du er opprørt. Siden det er klart urealistisk å oppnå målet evig lykke, er denne regelen uansvarlig og med på å holde deg nede." KILDE
Ja, etter å ha lest dette jeg nå skrev, så skjønner jeg jo det. Men likevel er det merkelig for meg å forestille at jeg ikke skal benytte meg av ordet burde. Og det er nok heller ikke et ord som jeg ofte skriver her inne (?), men jeg vet at jeg ofte tenker disse tankene. Det var som en som kjenne meg sa "Du bruker ofte ordet burde og flink". Og det slo meg litt, og fikk meg til å tenke over dette med hvilke ord jeg vanligvis bruker...
Jeg vil ikke resonnere for mye nå i henhold til hva jeg leste i boken, men jeg vet at "burde" tankegangen er noe som jeg må fokusere mer på. Eller mindre for å si det sånn..haha Jeg vet også at mens jeg kjenner på angsten så tenker jeg ofte "Nå bør jeg komme meg bort, fordi jeg kommer til å svime av." Og da er jeg litt tilbake til det at jeg faktisk resonnerer meg til.... Ja, akkurat "Automatiske negative tanker". Og det er jo akkurat det som angsten min dreier seg om. Bare psykisk, selv om det under et angstanfall ikke kjennes ut som at det er bare psykisk.... Blææææh...

Noe jeg ikke har skrevet om her (og heller ikke fokusert så mye på) er en traume som jeg sliter med.. Jeg er ikke klar for å gå inn i det enda, men forsøker å komme til det punktet for at jeg er klar for det. Ting tar tid, og jeg nærmer meg sakte, men sikkert! I forbindelse med det, vet jeg på en eller annen måte at det er viktig for meg å tenke mer på denne traumen min... Fordi traumen har ført meg inn i denne skyldfølelsessirkelen. (ref: ettervirkninger)

Min egen "skyldfølelsessirkel":

Tanker; (i henhold til angsten) "Jeg burde klare å oppføre meg nå. Jeg burde klare å komme meg igjennom dette, uten at jeg kjenner på angsten".
              (i henhold til spisefprstyrrelsen) "Jeg burde ikke kaste opp. Jeg burde klare å slutte med det. Jeg er doven, lat og udugelig. Jeg er ikke flink nok, jeg er en svak person"
Følelser; Skyld. Angst. Hat mot meg selv.
Oppførsel; Utsettelse. Overspising/oppkast.

Of topic: Forresten det som er litt komisk er at da jeg hentet denne boken ("Tenk deg glad!"), sa damen som stod bak disken "Men du trenger vel ikke denne". Jeg ble litt satt ut fordi jeg ikke viste hva jeg skulle svare, men samtidig ble jeg svar skyldig. Altså at hun kunne sikkert aldri forstå at jeg (som hun ser ofte) skjuler mye, mye mer enn bare glede bak det smilet jeg alltid gir henne. Og ikke bare smiler jeg til henne (og de andre i butikken der), men jeg snakker ofte med de. Og det stemmer jo litt med at jeg skjuler meg bak masken min og Jeg er så jævlig perfekt! ...det er iallfall det du tror..

Onsdag var jeg på et åpent møte på Litteraturhuset i Oslo, arrangert av Angstringen. Jeg har tidligere aldri vært på et slikt møte hvor alle (uavhengig om man har angst eller ikke) kan delta. Og hadde det ikke vært for at jeg i dag kjenner til Angstringen så godt, tror jeg at jeg aldri hadde våget å dra.
"Hva skulle jeg ha svart om noen spurte hvorfor jeg var der liksom"... Det er nok det jeg hadde tenkt om jeg ikke viste at det finnes så mange som ser oppegående ut som hadde angst. Dessuten var møtet også åpent for behandlere.
Uansett. Da jeg ankom Litteraturhuset så jeg mange "kjente" fjes. Det er godt å føle seg litt hjemme blant de som driver Angstringen Oslo og andre deltakere. Godt å se andre oppegående mennesker som også kan slite med angst. Godt å vite at jeg ikke er alene..

Jeg kom til Litteraturhuset hele 20 minutter før møtet. Det er ikke vanlig for meg å komme i så god tid. Til vanlig kommer jeg akkurat i siste sekund, fordi jeg ikke liker å vente. Liker ikke å sitte i stillhet å vente.. Da er jeg mer følsom for angsten. Men at jeg kom så tidlig på onsdag var en liten utfordring ovenfor meg selv. Stolt? Ja!
Jeg gikk inn i bygget, mange mennesker, og jeg kjente at bena skalv litt. Men jeg klarte omsider å gå opp til 2. etasje; der hvor møtet skulle være (Amalie Skram). Og det var overraskende mange mennesker der allerede. "Vanlige" mennesker. Jeg kjente at jeg ble nervøs, kjent angsten truet, men klarte likevel å finne meg en plass. Ja, selvfølgelig ikke langt fra utgangen. Haha
Jeg holdt meg i aktivitet ved å se meg litt rundt og snakke med folk. Samtidig som at jeg skalv, jeg var nervøs og jeg kjente angsten true.... Men jeg vet at det på utsiden så ut som at jeg koset meg der (fått fortalt av en annen som var der).
Da det var 5 minutter før det skulle starte måtte jeg en tur på toalettet. Og det var helt nede i underetasjen. Ikke akkurat det mest strategiske for min del, men kom meg ned trappene og heldigvis var det ingen do-kø! Men jeg kjente at jeg ble litt nervøs for om jeg måtte en tur litt senere. "Hele 2 etasjer ned for å roe angsten om den blir for sterk..." Ja, akkurat. Negative automatiske tanker som er helt unødvendige, men likevel uunngåelige, om man sliter med angst.

Jeg kjente at jeg var veldig sårbar for angsten før møtet. Og i grunn er det litt komisk at jeg var livredd for at noe skulle skje der... Dette var jo en plass hvor andre også hadde angst, og det hadde jo kanskje ikke vært så farlig om det hadde skjedd noe. Men likevel var angsten sterkere enn den pleier.. Jeg fokuserte i alle fall på at det var grunnet at jeg var en plass "ute" og det er ikke akkurat hverdagskost for min del ;)

Det var et veldig fint møte. Og både Fabian Stang, Jørgen Skavlan og Tove Gundersen (generalsekretær i Rådet for psykisk helse) hadde fine innlegg. Spesielt likte jeg Jørgens fokus på holdning til egen sykdom, helsekommunikasjonen vår, og hvor tilfredse vi egentlig er. Han benyttet seg mye av humor, og jeg lo mye. Og hans viktigste budskap (etter min oppfatning) på at vi må bli flinkere til å være sosiale. Det var faktisk det som traff meg mest; fordi jeg savner mitt sosiale liv....
Og det var mange fine mennesker der blant "publikum". Mange fine personligheter som jeg så utsiden av. Og jeg tolket det for min egen del at de også kanskje slet. Jeg velger å tolke det slik, fordi det kan være min måte å normalisere min egen situasjon på?!

Selv om jeg fortsatt er meget skamfull over at jeg sliter med angst, og hverdagen min er så rammet av det, så fikk jeg flere ganger en svak stolthetsfølelse under møtet. Ja, jeg fikk lyst til å rekke opp handen og fortelle min historie (i korte trekk). Fikk lyst til å fortelle at jeg også sliter, og at jeg ikke bare var en som var der for å høre på..en behandler..  Men jeg holdt selvfølgelig munnen i respekt for de andre og arrangøren.

Når møtet var ferdig satt jeg med en god følelse. Ja, på veien ut fikk jeg faktisk lyst til å sette meg ned i restauranten å nyte kvelden der. Men akkurat den utfordringen tok jeg ikke den kvelden, den for vente til neste gang!

....Var DU en av de som var på dette møtet kanskje?

Of topic; Denne uken har vært lang og jeg har tatt mange utfordringer på strak arm. Og jeg har ikke hatt mye energi til å skrive her. Jeg er mer sliten enn jeg bruker å være på en fredag. Men jeg vet at det er fortjent; jeg fortjener å slappe av litt ekstra nå i helgen fro å samle energi til neste uke. Ny uke --> nye utfordringer! På godt og vondt...

Jeg har akkurat lest noe som vekket meg mye. Mange tårer kom, og jeg klarte ikke å holde igjen gråten. For første gang på flere år har jeg klart å gråte hjemme alene.

Hvorfor? Det kan godt være fordi det var sterke ord, ord som jeg gjenkjenner. Samt at det viktigste av alt; ordene kom fra en som i dag er "frisk". Så det finnes håp. Det finnes håp også for meg!..

"Men du har det jo så bra"
var gjennomgangstemaet da Fabian Stang ble syk. Folk mente han var for vellykket til å ha en psykisk lidelse. Han jobbet seg gjennom depresjonen. Nå vil han fordommene til livs.

Han var suksessrik advokat, godt gift, hadde to nydelige barn, og alt han kunne ønske seg av materielle goder på plass. På utsiden kunne livet hans ikke vært bedre. Derfor tok det lang tid før Fabian Stang skjønte hva som var galt. 
 - Jeg følte at ting ikke var som de skulle. Hadde mye vondt i magen, trodde det var noe med hjertet, fløy til legen og tok blodprøver, men fant ingen sykdom, før det var en lege som skjønte at jeg rett og slett var deprimert, forteller han. Depresjonen ble oppdaget mens Fabian fortsatt fungerte i jobben sin. Han fikk psykologhjelp og medisiner uten at det hjalp noe særlig. Og for hver dag som gikk ble depresjonen sterkere.
  -All livsgleden ebbet ut. Jeg klarte å utføre jobben min "faktisk var arbeidet jeg gjorde i den perioden bedre enn vanlig, men alt var en plikt. Jeg hadde ingen gleder. Det var bare om å gjøre å kjempe seg gjennom dagen, få levert det man skulle levere, og så komme seg hjem og rett under dyna. Det var ikke noe liv, sier han stille.

Sammenbruddet
Til slutt brøt Fabian Stang sammen, og ble innlagt på psykiatrisk sykehus med diagnosen kraftig depresjon og angst. Den første tiden lå han bare på rommet sitt, og orket ikke å gjøre noe som helst.
 - I begynnelsen var selv det å gå på bensinstasjonen 300 meter fra sykehuset for å kjøpe røyk. Jeg tror det ville vært lettere for meg å reise til månen i dag enn det var å gå til bensinstasjonen den gangen! Man er så tom for krefter og har så lite overskudd at selv den minste lille ting er en kjempeutfordring. Når man er så langt nede, må den onde sirkelen brytes. Man må rett og slett stoppe helt opp for å kunne begynne på nytt igjen, sier han.
Således var denne aller tyngste tiden også begynnelsen på veien tilbake til livet og livsgleden. Og gradvis bygget Fabian seg opp igjen. Fortsatt var han såpass svak at den korte spaserturen til bensinstasjonen var på grensen av hva han orket. Men en dag han var på vei dit for å handle inn noen småting, gikk han forbi en bil som hadde punktert. Sjåføren ba Fabian om hjelp, og uten å tenke over det hjalp han henne å skifte dekk.
- Plutselig kom det fram krefter til å gjøre det. Jeg tror det var fordi det var til hjelp for noen andre enn meg selv. Det var det som skulle til for at jeg skulle klare å koble ut egne tunge tanker. Dette tror jeg det er viktig å være klar over for pårørende og kolleger, sier han.

Gjenvant selvrespekten gjennom jobben
Etter to måneder skrev Fabian Stang seg ut av sykehuset. Som selvstendig næringsdrivende følte han ikke at han kunne være borte fra jobben lenger.
- Jeg hadde ansvaret for mine egne inntekter og utgifter. Og utgiftene tok ikke hensyn til om jeg var frisk eller dårlig; de fortsatte å tikke inn. Så jeg måtte tilbake i arbeid så fort som mulig. Mange vil nok si at et sånt press er uheldig, men i mitt tilfelle tror jeg det hjalp meg å bli fortere frisk igjen. Jeg hadde riktignok fortsatt så sterk angst at jeg satt og holdt meg fast i pulten i flere måneder, så det var ganske tøft og brutalt mens det sto på. Men jeg tror det å lulle seg inn i en sykemelding ville vært katastrofalt for meg. Jeg ville endt opp som uføretrygdet om jeg hadde blitt liggende over lengre tid, sier han. Dette tror Fabian mange kan trekke lærdom ut av; både den psykisk syke selv og pårørende, kolleger og arbeidsgivere.
 - Jeg tror det er viktig å komme tilbake i jobb så fort som mulig. Og det synes jeg arbeidslivet burde være flinkere å ta tak i. Selv om man ikke nødvendigvis kan begynne i full jobb igjen med en gang, kan man kanskje utføre noe arbeid. Dette har stor betydning for å få tilbake respekten for seg selv, sier han. Han tror også det er et poeng å opprettholde kontakten med den psykisk syke mens han eller hun fortsatt er for syk til å komme på jobb.
- Man kan ikke forvente å få tungt deprimerte mennesker inn i arbeidslivet på en måte hvor man har glede av vedkommende som arbeidstaker. Men jeg tror på en kontakt. At man reiser hjem til vedkommende, viser at man tør og at man gidder selv om man ikke får noe igjen for det. Prøver å oppmuntre ved å holde den sykmeldte orientert om hva som skjer på arbeidsplassen. En blomst er tillatt, og en klem er tillatt. Man kan ikke forvente den store takken der og da, men for den som er langt nede betyr det veldig mye, sier Fabian med ettertrykk.

Stigmatisering
Tall fra Folkehelseinstituttet viser at omtrent halvparten av befolkningen rammes i løpet av livet. Likevel er det en allmenn oppfatning at såkalt vellykkede mennesker ikke får psykiske lidelser. "Men du har det jo så bra" var gjennomgangstemaet da Fabian ble syk. Og mange reagerte negativt på at han gikk åpent ut og fortalte om sin sykdom.
- Når man har hatt en psykisk lidelse, skal man helst ikke snakke om det. Men jeg tror det kan være like greit å si det rett ut, for folk får vite om det uansett, og det blir ofte mer prat om man ikke sier noe. Vær imidlertid klar over at det kan bli brukt mot deg. Mange vil tro at du er gæren i den forstand at du gjør en dårlig jobb, eller at du til og med er uberegnelig og troende til å bli drapsmann. Du må være forberedt på at det blir gjort narr av deg. At du blir harselert med. Og det er tøft. Er det noen gang man ikke trenger å bli gjort narr av, er det jo når man er dårlig, så det blir liksom dobbelt opp, sier han lavt.
Selv har han fått sin andel negative reaksjoner, både fra kolleger og utenforstående. Likevel har Fabian stor tro på at man gjennom å være åpen om psykisk sykdom kan bidra til å bryte ned fordommene og stigmatiseringen.  "Husk at det bare er 30 år siden man ikke snakket om kreft", poengterer han.

Ny innsikt
I dag er det ti år siden Fabian Stang ble syk, og han har travle dager som advokat, bystyrepolitiker "og som populær foredragsholder om psykisk sykdom". Når han ser tilbake, tror han at den tunge tiden har styrket ham og beriket livet hans.
- Det var såpass jævlig mens det sto på at jeg svært gjerne skulle vært det foruten. Det er det ingen tvil om. Men nå er jeg i stand til å se også det positive i at jeg ble syk. Jeg ser ikke helt at noen kan leve et fullstendig liv, og få dybde og forståelse av det uten å ha opplevd det jeg har opplevd. Og jeg tror at de som har slitt med psykiske problemer har en ballast som også arbeidslivet kan dra nytte av, sier Fabian.
Selv om det har gitt ham mange nye erfaringer, er ikke tiden med depresjon og angst noe han ønsker å gjenoppleve. Han føler seg imidlertid trygg på at han har lært å tolke faresignalene, og at han ville merket det om han begynte å bli dårlig igjen.
"Ja, det tror jeg nok. Men jeg tror også at min sykdom i stor grad dreide seg om at jeg var altfor snill og aldri satte grenser. Det føler jeg at jeg nå mestrer. Og så håper og tror jeg at jeg har fått en helt annen forståelse for andres problemer. Jeg ser mye tydeligere når noen har behov for et klapp på skulderen. Jeg tror jeg har lært noe verdifullt om livet", avslutter Fabian Stang.

Kilde: Nettutgave av bladet Kommunikè «Ble styrket av den tunge tiden»
Av:  Ellen Anna Gaup

Det er så såre enkelt å bli utålmodig. Det er så lett å miste fokus over de små, men betydningsfulle tingene som skjer i hverdagen. Det er så lett at jeg mister fokus over hvor langt jeg er kommet. Det sies at "ting tar tid" og "viktig å ta en lite skritt på veien". Og selv er jeg en person som stadig sier dette både til meg selv og til enkelte av dere som jeg har fått "bedre" kontakt med. Fordi jeg vet at de setningene jeg nettopp skrev er viktig, og ikke minst veldig meningsfulle! Men likevel er det fort lett å miste fokus...

Men jeg nekter å gi opp, fordi jeg vil vinneren over min angst. Jeg vil ha et liv som er meningsfullt. Men jeg vil at den dagen der alt er bra skal komme nå... Så klok, men likevel så ambivalent.

Jeg leste en bok i helga. En selvhjelpsbok. Haha, ja jeg er også en person som lett kan tro at bøker kan hjelpe. Og jeg mener ikke å si at de ikke hjelper. Men likevel er det viktig å vite at det er ikke selve boken som vil gjøre meg "frisk", ikke bare setningene i boken. Men det er hvordan jeg velger å ta til meg setningene som står skrevet, hvordan jeg velger å gå videre. Fra boken; ved å benytte de triks og knepene som står skrevet i boken.
Tro meg, jeg har lest endel bøker. Og ofte så tenker jeg når jeg kommer over noe nyttig; "dette skal jeg gjøre, men ikke akkurat i dag". "Dette utfordringstipset skal jeg forsøke å gjennomføre, bare en annen dag". Og akkurat det tror jeg ikke at jeg er alene om. Fordi det dessverre er litt for enkelt å utsette ting til morgendagen. Utsette det man frykter til dagen etter. Eller dagen etter der igjen. Jeg er vel ikke alene med akkurat det ;)

Uansett så kom jeg over en tekst som traff meg veldig. Og det vil jeg derfor dele med dere, samt lagre for min egen del:

"Hvorfor kan jeg ikke bare slutte med å få panikkanfall?
Dette er et spørsmål mennesker med panikklidelse stiller seg selv jevnlig. Selv om det første panikkanfallet kom som et lyn fra klar himmel, er det viktig å huske at stresset som til slutt førte til at du utviklet panikkanfall, kan ha bygget seg opp over flere måneder eller til og med år. Kroppens fysiologiske prosesser kan ha gradvis tilpasset seg etter hvert som stressnivået steg. Når vanen med å utløse panikkanfall først har blitt etabler, tar det tid å justere kroppens mekanismer tilbake til et normalt nivå hvor det konstante stresset ikke er så stort at kamp-flukt-systemet kan utløses når som helst. Det må altså skje en fysisk re justering, det er ikke bare snakk om å bestemme seg for at du ikke skal få panikk lenger.

Ideen om at panikkanfallene kan stoppes ved ren viljekraft, skaper et unødvendig press om å bli raskt bedre. Ren viljekraft uten evne som skal til for å bruke de nødvendige teknikkene er dessverre ingen automatisk garanti for suksess. Slike forventninger om å bli umiddelbar frisk fører til skuffelser og selvkritikk, noe som igjen skalper press. Økt press kan føre til flere panikkanfall og gjøre deg demoralisert.

Nesten alle som har opplevd panikkanfall husker hvordan det føltes første gangen, selv om det har gått flere år siden da. Det er en sterk opplevelse som vanligvis gjør at men blir lett oppmerksom på enhver følelse som minner om det første angrepet. Det er verken lett eller nyttig å forsøke å glemme opplevelsen av det første panikkanfallet. Derimot er det bedre å la fortid være fortid, slik at minnet ikke lengre virker så farlig."
Kilde: Å bekjempe Panikk.

Denne teksten er en av flere ting som gjorde at jeg fortsatte å lese boken. Som jeg nevnte er dette en selvhjelpsbok. Og den er delt opp i 6 deler; Seks steg i selvhjelpsprogrammet.

- Steg 1; Få en forståelse av når du er nervøs og hva som utløser panikken
(Du lærer deg å overvåke fysiske og psykiske symptomer på panikk og kilder til stress på en nøyaktig måte).
- Steg 2; Livsstilsfaktorer som kan bidra til angst - og panikkanfall
(Gjennomfør endringer i livsstil for å redusere sannsynligheten for å få panikkanfall):
- Steg 3; Få kontroll over panikkanfallene
(Du lærer deg teknikker for å kontrollere og eliminere panikkanfall).
- Steg 4; Endre uheldige og lite konstruktive tenkemåter
(Du identifiserer, utfordrer og lærer hvordan du kan endre negative tankemåter).
- Steg 5; Bli mindre følsom for kroppslige følelser
(Du lærer deg å ikke frykte normale, kroppslige følelser).
- Steg 6; Bruk de nye evnene i praksis
(Bekjemp agorafobi og etabler en ny livsstil).
                          Kilde: Å bekjempe Panikk.

Og nok en gang må jeg bare minne meg selv på at ting tar tid, samt at jeg må fokusere på å kjempe meg videre. Ett lite skritt av gangen!! Ett steg av gangen!!

Innlegget under skrev jeg for en tid tilbake, det ble bare lagret i utkast. Og hvorfor jeg aldri postet det, vet jeg i grunn ikke. Kanskje det var fordi jeg var redd for at det jeg skrev kunne virke veldig nedbrytende, eller kanskje jeg var redd for at jeg skulle vise at jeg også har mine dager der ting ikke går etter planen? Uansett så vil jeg bryte litt det mønsteret jeg har (både her og i terapi); altså at jeg vil forsøke å skrive om både mine såre og svake sider også.
Litt etter litt, så kanskje jeg klarer å snakke om det som er mer sårt også? Slik at jeg kan komme nærmere alle mine tanker og følelser.
Når jeg nå har lest innlegget under, så ser jeg hvor lett det kan være å "grave seg ned" etter at jeg har møtt en liten nedtur. Da mener jeg at en liten negativ ting, kan knekke min psyke om jeg ikke klarer å komme meg opp igjen. Det er på mange måter både positivt og negativt.
Fordi Jeg har kommet litt inn i det mønsteret at jeg ikke vil, eller klarer å kjenne på alle følelser; uavhengig om de er gode eller ikke. Jeg har i så all for lang tid ignorert min tanker.
Men nå er det andre boller; nå skal følelsene mine opp og frem. Koste hvilke krefter det koster...haha

Innlegget jeg sikter til er:

Jeg har nettopp svart nei til en hyggelig forespørsel. Jeg valgte å ikke delta på noe som sikkert ville bli veldig hyggelig, noe som sikkert kom til å bli en kveld fult av latter, sosialt og ikke minst hyggelige minner. Men likevel valgte jeg å svare nei til denne invitasjonen.
Kjenner at jeg både trist fordi jeg sa "nei" grunnet frykt for angsten. Men på en annen måte er jeg også stolt, glad og lettet over at jeg faktisk klarte å si "nei". Jeg klarte å kjenne på det at jeg enda ikke er helt klar for denne utfordringen. Jeg er ikke enda helt klar for å utfordre meg så sterkt.

Akkurat hva jeg måtte si "nei" til er ikke så nødvendig for meg å fortelle, og det er ikke så viktig å vite heller. Men tanken bak det å si "nei" til noe jeg har lyst til, er det faktum jeg nå ser som viktig å skrive om... Det er så utrolig synd at angsten min skal hindre meg i å leve som alle andre, angsten min er min terrorist som styrer mitt liv fra å leve som alle andre. Delta på det jeg har lyst til, gjøre akkurat det jeg har lyst til. Ja, angsten min hindrer meg til å leve livet fult ut som jeg vil. Jeg føler at den ødelegger mine valg, mine muligheter og mine sjanser til å ha et liv som er godt. Og det er derfor så mange, mange ganger at jeg har følt på den enorme tristheten i at jeg lever alene. Jeg velger å leve alene. Jeg isolerer meg på kveldene for å unngå å møte vanskeligheter. Jeg isolerer meg, og kanskje jeg rett og slett blir en person som til slutt får et liv som er resultatet av en psykisk lidelse?
Altså at jeg faktisk blir ensom, trist og motløs..(?).

Nå kjenner jeg på en utrolig stor sorg. Smerte. Håpløshet. Og oppgitthet. Men likevel klarer jeg ikke å gråte. Jeg klarer ikke å ta dette innover meg. Jeg klarer ikke å se hvor ufattelig sårt akkurat dette er. Og det synes jeg er veldig rart. Ja, jeg synes det er merkelig at jeg klarer å sitte her å skrive om dette uten at det går innover meg.
Kanskje er det fordi jeg har valgt å se livet mitt i et perspektiv. Altså at jeg velger å innse at livet mitt bare er blitt sånn. At jeg allerede har akseptert at angsten skal få styre livet mitt uten at jeg klarer å sette opp et forsvar?
Eller det med forsvar, er vel kanskje akkurat det jeg allerede har gjort. Jeg har satt opp et forvar mot mine tanker og følelser. Jeg sier at jeg er trist, men jeg er så kald når jeg sier dette. Og akkurat det er vel kanskje fordi jeg ikke akkurat er i kontakt med følelsene mine? Jeg klarer ikke helt å innse hvordan jeg lever. Fordi jeg kanskje har akseptert at jeg lever et liv med angst? Men da igjen; om jeg har akseptert min angst, ville jeg da ikke ha følt med bedre? Ville jeg ikke ha hatt mer kontroll over meg selv og min angst om jeg har akseptert min angst? Jo, det tror jeg. Jeg tror at jeg ikke har akseptert min angst før jeg klarer å leve det livet jeg vil uten at angsten skal terrorisere meg.

Det virker sikkert som at jeg er helt på jordet nå. Men det er jeg ikke. Altså føler jeg for at jeg liksom må fortelle "dere" at alt er bra. Jeg føler at jeg må forsikre dere om at alt er bra med meg. Og ja; jeg har det bra. Men det er faktisk ikke alltid at jeg vil eller kan være så utrolig sterk her inne; fordi jeg har mange, mange ubesvarte spørsmål. Jeg stiller ikke spørsmål fordi jeg vil eller forventer svar, men fordi jeg bare stiller spørsmål til hva jeg egentlig gjør om dagen for å fortsette å kjempe. Hvordan skal jeg fortsette uten å gjøre akkurat det samme som jeg gjør hver dag?

...Jeg er sterk, men jeg er ikke alltid den sterkeste...
Jeg vil gråte, men jeg klarer ikke å gråte. Og akkurat det er mitt mål. Ikke bare å gråte, men å klare å være mer tilstede, klare å være mer i kontakt med mine tanker og følelser.

Nei, jeg har nok ikke lagt meg inn der. Men jeg var i dag å besøkte kjære Laila!
Jeg skrev tidligere om mitt møte med henne "Tross jeg har en stor skam, har jeg våget å åpne meg til en bloggvenn. Og truffet henne!" Så tidligere i dag tok jeg bilen å kjørte for å treffe henne igjen.
Oslo -> Modum. Veien dit var fin; mye vakker natur å se på og helt ok veier. Men det var veldig preget av at jeg kjørte på landsbygda når jeg nærmet meg Modum..haha

Bilde kopiert fra Modum Bad's hjemmeside

Det var godt å se Laila's vakre ansikt møte meg der; og det så godt å se at hun står slik på for å bekjempe sin egen spiseforstyrrelse.Og plassen, selve Modum Bad, var virkelig en opplevelse i seg selv. Så vakker, så øde, så fredfull og ikke minst så rolig.
Når jeg ankom plassen tenkte jeg med en gang "her vil jeg også være". Men samtidig så kom det en sterk tanke i meg at dette er en plass hvor man rett og slett ikke kan unngå å møte sin egen rastløshet og sine egne tanker. Dette er virkelig en plass hvor man må være både motivert og ikke minst; i stand til å jobbe med seg selv.
På mange måter kan jeg svært gjerne tenke med å gå i slik intensiv terapi, men på andre måter skremmer tanken meg. Fordi dette er virkelig en plass hvor man får innblikk i sin egen lille verden; altså hodet. Ambivalent følelse for meg også.. Samt at jeg har jo "gode" behandlere her hjemme :)
En ting er å være innlagt der over en lengre tid, men så er det igjen en annen ting å komme tilbake til hverdagen. Nei, jeg er faktisk ikke sikker på om Modum Bad hadde vært den rette plassen for meg; føler jeg har nok av utfordringer her hjemme nå. Samt at jeg her har behandlere som følger meg opp.
Så om jeg kommer, eller ikke kommer, til å søke meg inn dit etter hvert vil bare tiden vise...

Men over til grunnen for selve bilturen min i dag; å treffe igjen Laila.
Det var så utrolig godt å se henne igjen, og følte at vi i dag også kom godt i gang med å snakke til hverandre. Det var kanskje en litt "bedre" ro i mellom oss i dag. Litt sånn at jeg liksom var mye mer tilstede og klarte faktisk å snakke med henne om mange tanker og meg selv; alt i fra skam til glede. Og akkurat det er det jeg setter så utrolig stor pris med Laila, tross jeg ikke har kjent henne så lenge.  Hun er meget klok, oppegående og ikke minst reflektert. Både over sin egen situasjon, samt det å klare å sette seg inn i andres "historier" ved å lytte.
Jeg kjente også at skammen min ble mer og mer redusert når vi snakket. Det var så godt å klare å snakke om alt mellom himmel og jord; og da uten at jeg trengte å anstrenge med for å "holde masken" ;) Avlappende og godt.
En annen ting som jeg også setter så stor pris på i våre samtaler er at vi snakker så ekte til hverandre.
Og i tillegg så er det heldigvis ikke bare snakk om sykdommen vår! Akkurat det siste betyr mye for meg; fordi jeg vil ikke ha henne i livet mitt bare fordi vi har en felles sykdom. Hun betyr så mye mer enn det allerede :)
Alt i alt er jeg glad for at jeg har funnet en så god person; håper jeg får mer tid sammen med henne.

Selve opplevelsen i dag, både å treffe Laila og å se Modum Bad, har virkelig gitt meg mer motivasjon til å stå på videre å kjempe! En liten tankevekker rett og slett.
Jeg også trenger jo litt ekstra motivasjon til tider...haha

Utrolig vanskelig å si hva jeg savner og ikke savner i livet mitt. Eller jeg må vel si at det ikke er så mye jeg ikke savner.. Og det jeg savner kan i korte trekk oppsummeres av det at jeg savner å leve et liv der jeg tar dagen som den kommer, da uten å ta så mange forhåndsregler.

Jeg savner å kjenne en glede av at jeg er en av mange mennesker som lever nå.

I dag kan det kjennes ut som at jeg lever i en liten boble. En boble som bare er for meg. En boble der det bare er plass til meg. Det kan kanskje høres egosentrisk ut, men det er tvert i mot det jeg mener å forklare denne boblen som.
I den boblen jeg nå lever i, er det bare rom for meg og mitt. Det føles i dag som at det er helt fullt i boblen min, og det er ikke plass til annet enn det. Jeg vil så gjerne slå hull (fylle) boblen min og fylle den med så utrolig mye. Jeg vil ha plass til latter, glede (livsglede), og ikke minst til andre mennesker. Personer som er mine venner, min familie og etterhvert en kjæreste. Og barn da!
Ja, jeg vil rett og slett ha plass til mange, mange mennesker i boblen min.

Men hva må jeg gjøre nå får å utvide boblen min?
Ja, fordi jeg vet at boblen min har all den elastisiteten den trenger for at den skal kunne utvide seg. Og at jeg til slutt skal kunne leve et godt liv!

Så kanskje jeg istedenfor å fokusere så mye på det jeg ikke klarer, heller forsøke å fylle dagene med flere gode ting. Ja, slik at de gode sakte, men sikkert klarer å overkjøre de vonde? Jeg mener selvfølgelig ikke at jeg skal glemme de vonde tingene, men fokusere mer og mer på de positive tingene. Akkurat som vektstangen; å balansere både det positive og negative i en litt lik vekt!

Men tilbake til det angående savnet.. Savnet etter å leve uten å ta mange forhåndsregler og slikt. Tenk da hvor deilig ville det ikke ha vært å bare springe i gresset; springe hvor enn veien vil føre meg. Løpe over bortover veien å stoppe når jeg kjenner på det. Nei, jeg mener ikke å løpe for å trene, fordi jeg ikke liker så godt å løpe. Men tanken å løpe helt fri fra alt; fri fra alle tanker og bekymringer. Stoppe ved en cafe, kjøpe en kaffe og bare sitte ved et bord.
Eller tenk på en annen ting. Jeg tar telefonen å ringer ei venninne for å si "Hei, vil du treffes i dag. Hva skal vi gjøre?" Tenk tanken å la henne/han avgjøre hva planene for dagen blir. Spiller ingen rolle; det kan være alt fra å gå på et kjøpesenter til å dra på øya for å tilbringe dagen der. Bare leve, le, smile og ta alt som det kommer.
Åhhh, kjenner jeg får en god følelse. Følelsen av å ville være den jenta igjen som kan ta alt som det kommer. Og det er akkurat derfor jeg skriver dette. Fordi det er målet mitt; det store målet. Men for å komme dit, så må jeg starte med delmålene. Å starte på målet blir for mye, det blir for vågalt. Og nedturen kan bli for stor. Derfor må jeg fokusere på det å starte ved delmålene. De små, men betydningsfulle stegene på veien til målet mitt.

Men så er det dette med å sette ned delmålene. Jeg tror ikke at jeg kan klare å gjennomføre delmålene uten at jeg definerer de. Fordi uten å skrive de ned, så vet jeg jo ikke hva de er. Jeg kan jo ikke bare tenke at det er "noe" jeg vil. Jeg må finne ut hva jeg vil starte med; hvilke delmål kan jeg våge å utfordre med på først.
Hmmm.. Nå ble det plutselig litt mer vanskelig å skrive kjenner jeg. Nå står det litt stille... Er det dette som kalles for "skrivestopp"..haha

Fokus nå... Forsøk å finne ut delmål der jeg på en eller annen måte kan ha en fluktmulighet. Ikke fordi de er mindre utfordrende, men fordi jeg har da en grad av trygghet tross jeg utfordrer meg.
Delmål 1: gå på cafe. Delmål 2; avtal å treffe noen flere dager i forveien. Delmål 3; inviter noen hjem. Delmål 4: dra på kino. Delmål 5; ta trikken. Delmål 6; gå på konsert.

Of topic: H_J_E_L_P_ er det noen av dere som kan bidra med nyttige tips til meg. Jeg står virkelig fast nå, og kan trenge litt input. Gjerne fra andre som også har lignende tanker om sin vei videre.

              "Panikkangsten skal ikke hindre meg i å få tilbake livet mitt"

Respekt. Hvem var det i grunn jeg hadde respekt for? Jeg trodde at jeg hadde respekt for meg selv, men der tok jeg temmelig feil. Jeg klarte ikke vise sårbarhet og jeg klarte ikke å ta i mot hjelp.
(Av bloggeren Den Flinke Jenta, del 1)

Her har du meg; den flinke og selvstendige jenta som kjemper en daglig kamp med panikkangst, og for å få tilbake kontrollen over livet mitt. Jeg kjemper for muligheten til å leve et liv som er godt.

Siden 2007 har jeg ikke klart å være i arbeid grunnet angsten. Jeg har ikke våget å forholde meg til faste rutiner og avtaler, som jeg ikke kan avlyse sånn plutselig. Angsten har vært min terrorist disse årene. Den har holdt meg unna et liv i arbeid og det sosiale livet.
Angsten har trukket meg mer og mer tilbake fra å ha en alminnelig hverdag. Angsten har kanskje også gjort slik at jeg har blitt mer og mer redd for å leve et alminnelig liv?

Inntil 2007 levde jeg for jobben, kontra å jobbe for å leve.
Akkurat det er jeg ikke er alene om. Altfor mange av oss glemmer å ta vare på oss selv. Mange klarer ikke å sette grenser og er redd for å være i veien for andre. Derfor fortsetter vi bare å gjøre de samme vanene som tilslutt blir uvaner som knekker oss fullstendig.

Men at jeg skulle ha angst. Nei, det hadde jeg aldri trodd. At min hverdag skulle bli så preget av kun automatiske negative tanker. Jeg kunne jo ikke ha angst. Jeg er ikke innesluttet, trist og lei. Jeg har ikke et skjelvende og svakt håndtrykk. Jeg smiler, ler og møter verden med en positiv innstilling.
Men nå i ettertid så ser jeg at det er masken min som jeg viser til dere der ute i hverdagen. Mitt forsvar for å beskytte meg selv mot mine vonde og triste tanker. Så hvem er jeg; er jeg den masken du ser eller er jeg en person som kan klare å akseptere at jeg faktisk er verdifull? Er jeg en person som kan klare å bli glad i meg selv? Er jeg bra nok, jeg også?

Den dagen jeg til slutt klarte å høre på legen, og måtte si opp jobben min, var jeg fullstendig knekt. Jeg følte meg svak siden jeg måtte ta imot hjelp og hadde tillatt meg å vise min sårbarhet. Jeg kjente meg verdiløs. Jeg, som klarte alt, måtte ty til det å skulle ta i mot hjelp. Hvem ble jeg da, liksom? Om jeg ikke lengre var den flinke og sterke jenta som var verdensmester i alt. Et mislykket tilfelle?

Etter mye om og men, mange samtaler med mor, psykolog, lege og psykomotoriker, fant jeg svaret jeg lette etter. Jeg måtte klare å kjempe meg videre og jeg måtte klare å tillate meg selv å ta i mot hjelp. Og viktigst av alt; jeg måtte starte med å være ærlig med meg selv.
Jeg måtte innrømme at jeg ikke var en verdensmester. Jeg måtte innrømme at jeg var sårbar og at jeg slet med angst.

Jeg forstår i dag at det er angst som er min diagnose. Diagnose; nei det ordet liker jeg ikke. Fordi det er ingen sykdom jeg har, det er ingenting min lege kan skrive resept på som kan gjøre meg frisk. Jeg har en psykisk lidelse som kun er automatiske negative tanker. Angsten kan ikke sees av andre, og jeg klarer ikke å sette ord på den. Jeg har en lidelse som verken du eller jeg kan forstå så mye av. Men jeg vet at jeg har angst og den bryter meg mer og mer ned hver gang jeg kjenner på den. Daglig kjenner jeg en kombinasjon ut av intet at jeg er brisen, uvel og at jeg skal svime av. Daglig er jeg på toalettet grunnet magen. Daglig er jeg redd for å miste kontrollen.
Til tross for at jeg vet det bare er psykisk, blir jeg mer og mer redd, frustrert, sint og forbannet. Det så lett å tenke "Hvorfor har akkurat jeg denne lidelsen? Det er så utrolig urettferdig, det er så utrolig vanskelig å forholde seg til, det er så utrolig vanskelig for andre å forstå hva jeg sliter med". Og akkurat derfor er det så viktig at jeg ikke gir opp å kjempe. Da blir jeg ikke bedre, da risikerer jeg bare at jeg blir verre (?). Og det er det bare jeg som vil tape på. Jeg må holde ut, fordi jeg vet at en dag vil jeg få tilbake kontrollen over livet mitt. Jeg må ta ett steg av gangen, og vokse meg sterkere dag for dag. Helt til den dagen jeg ikke lengre lar meg bekymre meg av angsten.

Jeg er stolt over at jeg hver eneste dag de siste årene har kommet meg ut av døren hjemme til tross for at jeg har kjent på angsten daglig. Jeg kunne ikke risikere at jeg startet å isolere meg og bli mer redd for angsten enn jeg allerede er. Hver dag dro jeg til den samme plassen som var blitt min trygge plass. En plass blant andre mennesker, en plass som gjorde at jeg følte at jeg hadde et mål for hverdagen. En plass hvor jeg kunne være, samtidig som at jeg viste at bilen ikke var langt unna. Bilen som er min trygghet og min fluktmulighet tilfelle angsten tar helt overhånd.

Den dagen jeg fikk tilbudet om "Arbeid med Bistand" var jeg veldig skeptisk. Bistand? Jeg trenger da ingen støttekontakt, jeg trenger ingen til å holde meg i handen. "Du får noen til å hjelpe deg med søknad, intervju og samtlige møter med en potensiell arbeidsgiver". Men, hallo; det er ikke det jeg trenger. Jeg klarer alt det der selv, jeg er jo selvstendig. Det er bare det at jeg har angst som holder meg tilbake (og "angst for angsten" ødelegger meg like mye).
Men etter mye om og men fant jeg ut at dette faktisk var noe jeg burde forsøke. Og som kanskje er min løsning for å komme meg sakte, men sikkert ut i arbeid igjen?! I starten av denne prosessen var jeg livredd for å bli forhåndsdømt som en lat person ute av stand til å gjøre noe som er av verdi.

Så isteden for at min saksbehandler vedrørende "Arbeid med Bistand" kontaktet utvalgte bedrifter, tok jeg selv det ansvaret. Samt å skrive handlingsplan og søknad. Selv om jeg var livredd fordi jeg viste min potensielle arbeidsgiver min skam, valgte jeg å levere søknaden personlig til dem. Det hjalp meg å vise at jeg var mer enn bare en person med angst. Jeg er så utrolig stolt av meg selv, fordi jeg våget å være åpen og ærlig. Så endelig, etter over fire år utenfor arbeidslivet har jeg nå fått en sjanse til å forsøke meg sakte, men sikkert ut i arbeid igjen.
I morgen skal jeg gjennomføre min første arbeidsdag. Ja, jeg er spent, nervøs og engstelig for morgendagen. Livredd for at noe skal skje, livredd for å skuffe, livredd for ikke å være flink nok. Men jeg må fokusere på at de vet at noe kan skje, jeg har vært helt ærlig og så får jeg bare ta det der i fra.

Fortsettelse følger.

Of topic; Bladet blir lagt ut på nett i løpet av uka her, det kom ut til abonnenter 24.februar. Og del 2 av mitt innlegg kommer i papirutgaven 10. mai. Legger det så ut på bloggen etter hvert.

Over en lengre periode har jeg fått flere bloggere som jeg daglig følger. Det er flere bloggere "der ute" som fanger min oppmerksomhet. Og det er spesielt noen som jeg liker bedre å lese. Det er jo en naturlig ting.
For en stund siden så skrev jeg til en blogger at det kunne være fint å treffes om hun kom innom hovedstaden. Jeg snakker om vakre Laila. Fint fordi jeg hadde funnet tonen, og fint fordi vi hadde noe felles opplevelser, utfordringer og tanker. Samt at det på en eller annen måte var noe som sa meg at hun var spesiell.
Så vi avtalte sånn åpent at det skulle vi jo få til. Og jeg tenkte da ikke noe mer om akkurat det den gangen..

Men tiden går jo fort til tider, og plutselig var det bare dager til jeg skulle treffe henne. Og i forkant av dette møtet måtte vi jo nesten utveksle vår informasjon til hverandre. Akkurat det viste jeg jo, men jeg hadde ikke helt tenkt på det tidligere.. haha; kall meg rar, men jeg lever jo liksom i en liten boble her inne med flere bloggvenner ;)


Men tilbake til utveksling av vår personlige informasjon. Dette innebærer jo (som dere også vet) at jeg måtte ut med mitt navn. Mitt private navn. Og ikke bare å fortsette å skjule meg under bloggnavnet mitt. En rar og merkelig følelse i meg ble vekket, og jeg ble litt engstelig og nervøs i et sekund. Men shit tenkte jeg, det er jo ikke det verste som kan skje at jeg forteller hvem jeg er. Samt at jeg på en veldig merkelig måte i forkant stolte på denne personen. Ja, akkurat det er kanskje merkelig. Men i grunn ikke så rart. Vi begge er jo tross alt ærlige her inne, tross for at en av oss skjuler seg bak sin anonymitet... Ja, jeg ja. You got it ;)

Å gi Laila mine opplysninger var faktisk ikke så vågalt som jeg hadde trodd, og det viste seg at jeg faktisk da virkelig kunne stole på henne. Også ettersom hun ikke "løp" og fortalte andre hvem jeg var. For ikke å snakke om hva kunne hun "tjene" på å fortelle det liksom.

Så kom denne dagen da hun skulle komme innom hovedstaden. Dagen hvor vi skulle treffes. Den dagen jeg faktisk, for å være ærlig, hadde sett endel frem til. Jeg kjente i forkant av vårt møte at jeg var litt nervøs. Kjente litt på angsten. Men det var kanskje ikke så rart, jeg skulle jo tross alt møte noen. Og som dere vet, så er jeg jo ikke så utrolig glad i avtaler som lages i forkant. Og ikke minst; jeg var litt redd for at angsten skulle ta overhånd og gjøre det slik at jeg ikke klarte å treffe henne. Men jeg psyket meg opp, og minnet meg på at hun (av alle) ville jo forstå meg mer en godt om jeg måtte trekke meg grunnet angsten. Hun leser jo mine innerste tanker via bloggen min, og jeg har tross alt blottlagt henne både mine svakheter, og nå ved å fortelle hvem jeg også er.

Selve møtet vårt gikk over all forventning. Eller i grunn ikke ;) Fordi jeg hadde en følelse av at vi kom til å få en god kjemi. Men jeg kunne jo ikke vite dette i forkant. Kunne jo ikke vite at hun virkelig var så god som hun virker her inne i denne bloggverdenen. Vi snakket om alt mellom himmel og jord; alt fra gutter (vi er jo jenter!) til spiseforstyrrelsen vår. Laila og jeg snakket i flere timer. Og det var så naturlig. Og godt.
Det var godt å snakke med henne, og det var godt å bli bedre kjent med henne. Og tro meg; hun er utrolig vakker, varm og en god person. Akkurat som jeg hadde forestilt meg i forkant!!

Så alt i alt er jeg nå glad; glad fordi jeg har fått en ny venn. Ikke bare en bloggvenn, men en venn som jeg likte. Og er jeg heldig, så likte hun meg like godt tilbake også ;) Velger å tenke positivt akkurat ved det ja..haha
Så dette var en utrolig god start på helgen. Glad, rørt og stolt. Fordi jeg har møtt henne, og fordi jeg har klart å snakke om sykdommen min med henne. Og stolt fordi jeg har våget å fortelle henne hvem jeg egentlig er.